Av Trond Varslot |
|
|
Bruksretten til setra Voldavollen tilhører gården Volden gnr. 180 bnr. 1 i Verdal kommune. Voldavollen ble tidligere kallt Bekkjavollen. Når denne vollen først ble tatt i bruk, er usikkert. Trolig ble det først setret der rundt år 1800, muligens også noe før. Det er lite trolig at andre gårder enn Volden kan ha hatt seterrett der tidligere. På den gamle høybua som ble revet i 1940, ble det funnet en stokk med innskripsjonen: KSW DEN 21 IVNI 1832
Denne stokken ble tatt vare på, og viser at daværende eier av gården Volden, Kristen Sevaldsen Wolden (Lein) (f. 1789), bygget denne høybua i 1832. Ved matrikuleringa i 1723 heter det at Volden ikke har seter. I et utdrag fra protokoll fra 1865 for fordeling av matrikkelskyld i Verdal, står det at Volden har seterrett til to setrer. Disse to setrene må være Tverådals setra og Voldavollen.
I 1884 solgte Verdalsbruket gården Volden til Petter Nilsen Volden (f. 1841). I skjøtet fremgår det at rettighetene til den tidligere brukte Tverådals seter faller bort, mens Volden får seterrett til Skjækerdalssetrene ved Skjækervatnet. Seterretten til Voldavollen er også omtalt i skjøtet, og således tinglyst. Voldavollen ligger på Verdalsbrukets grunn, og strekker seg fra Ingebriktsbekken i sør vest, der den grenser til Tinnsvollen, til Gråvvådalen i nord øst, der den grenser til Kolstadvollen. Videre avgrenses seterhamna av Skjækra i sør øst, og av grensa mellom Statsalmenningen og Verdalsbruket i nord vest.
Olaf Olsen Varslot (f. 1879) overtok gården, og dermed også seterretten i 1913, men han fortsatte ikke setringa før i 1916. I 1916 og 1917 var Maren Valseth f. Langdal (f. 1898) taus. Hvem som var gjeter disse årene er noe usikkert, men trolig stod Severin Trøbak (f. 1891) for gjetingen. Olga Kolstad f. Bjørsmo (f. 1897) var taus i 1918 og 1919. Det første året var Bernhard Varslot (f. 1903) gjeter. Dette året hadde Sagvollen også med krøtter på Voldavollen. Det andre året var igjen Severin Trøbak gjeter.
Det var alltid med krøtter fra flere gårder om somrene. Da var det som regel to store parter, og noen små parter. Jevnt over var de to store partene på 6-7 kyr hver, mens de mindre var på 1-2 kyr hver. Et tydelig skille går rundt 1920. Før 1920 var det Byna og Volden, mens det etter 1920 var Leirset og Volden som hadde de store partene. Andre gårder som har hatt krøtter på Voldavollen er: Li, Kolstad Østre, Elnes Østre, Grunnan Østre og Sagvolden.
Alfred Varslot (f. 1909) og Sverre Leirset (f. 1907) var sammen om gjetingen i tre år på Voldavollen. Det var i 1920, 21 og 22. I 1920-21 var Margit Leirset f. Lillegård (f. 1901) setertaus, i 1922 Ragna Lund f. Langdal (f. 1902). Alfred Varslot husker spesielt at krøttera ikke ville holde sammen i begynnelsen. Det var mange nye krøtter som ikke hadde vært der før, og det hendte ofte at de gikk i hver sin retning innover. Derfor var det vanskelig å gjete dem i begynnelsen. Da var det lettere å være to om jobben.
Etter en stund fant krøttera fram til Kolstadvollen. Ei ku fra Leirset, som het Branngos, var fører for bølingen. Det var Branngos som først fant tak i det gode saftige graset der. På Kolstadvollen ble det ikke setret i disse årene, men det ble drevet slått der, så det var ikke populært at dyrene trakk dit. Dessuten ble det langt for gjeterne å hente dem til kvelden. Kyrne hadde fast rutine med at de gikk til Kolstadvollen annen hver dag. Dagene mellom brukte de sansynligvis til å hvile til neste tur. Når de hadde kommet seg innover til Kolstadvollen gikk de aldri hjem selv. De spiste seg mette der, og så la de seg. Derfor måtte de bestandig hentes.
Klara Langdal (f. 1904), Ragnas søster, var taus året etter, i 1923. Gjeter for henne var Sverre Leirset, dette året alene. Han brukte som oftest å drive krøttera så langt at de gikk over Skjækra. Dermed reiste de ikke innover til Kolstadvollen. På sør side av Skjækra ble det kortere å hente dem. Men elva kunne være stor, så av og til var det umulig for ham å vasse over. Da måtte han bruke brua. Petter Varslot har hørt ham fortelle om spesielt en gang. Da hadde Sverre funnet krøttera ganske langt vest for brua, og syntes det var for langt å gå hele veien for å komme over. Derfor hadde han drevet kyrne ut i elva, der de hadde lagt på svøm. I det den siste kua skulle gå uti, hadde han tenkt med seg selv: "Den kua skal jeg slå følge med." Dermed hadde han grepet tak i rompa på kua, og hang og slang etter kua over den flomstore elva. Da han nådde den andre sida, hadde han fortsatt å drive dem opp til vollen som vanlig.
Året etter overtok Olga Nonset f. Elnes (f. 1906) jobben som taus, mens Alfred overtok som gjeter.
Dessverre har det vært umulig å skaffe opplysninger om hvem som var på Voldavollen i 1925, 1926 og 1927. Muligens har det vært et opphold i seterdriften i denne perioden. Marie Varslot (f. 1911) og Ella Bjørkhaug f. Bjørstad (f. 1912) fortsatte i 1928 og i 1929. Marie var taus, mens Ella hadde ansvaret for gjetingen. 1929 var den siste sommeren Marie levde, og det var også den siste sommeren det ble setret i den gamle seterstuen.
Det var ingen setring på Voldavollen i 1930-32, delvis på grunn av Maries død, og delvis fordi det gamle seterhuset begynte å bli dårlig. Disse årene var krøttera fra Volden på andre setervoller. I 1930 var de på Sagvoldhaugen, og i 1931-32 var de på Tinnsvollen. Der skal de etter sigende ha skapt mye ekstraarbeid for gjeterne fordi de ville gå tilbake til Voldavollen, der var de vant til å være.
Det ble bestemt at det skulle bygges nytt seterhus på Voldavollen i 1933. Det gamle seterhuset stod på flaten nedenfor huset der det står i dag. Der var det forholdsvis bløtt, og krøttera gikk helt inntil husveggene og trampet opp. Derfor ble det veldig møkkete rundt huset. Alfred Varslot husker at når det regnet mye, rant det vann inn i seterhuset. Men det mener han kunne vært rettet på med en høyere grunnmur. Bernhard Varslot lanserte ideen om å bygge det nye huset lengre oppe der det var tørrere. Han fikk til slutt gjennomslag for ideen sin, selv om det betydde at det ble tyngre å bære melka opp fra fjøset, og vannet fra bekken. Der huset stod før, var det nesten flatt begge veier.
Tømmeret til det nye seterhuset ble hugget og kjørt til Voldavollen vinteren 1933, og tidlig om våren samme år drog Ole Trøbak (f. 1882) og Iver T. Kolstad (f. 1905) innover for å lafte opp huset. Alfred Varslot var med dem som handtlanger og kokk. Det var så mye snø ennå at de hadde problemer med å komme seg innover så tidlig. Men snøen smeltet fort det året. Da de hadde vært der en uke, skulle Alfred ned til bygda for å hente mer mat. Da hadde det smeltet så mye snø at det gikk bra å gå.
Huset var på en måte ferdig da de flyttet innover med krøttera. Likevel var det en del ugjort snekkerarbeid. Derfor var det med noen karer som snekkerte i stedet for å hugge ved, som vanlig var, den første uka. Trygve Kolstad (f. 1911) var blant annet med som snekker. Faren hans, Teodor Kolstad, hadde med krøtter på vollen det året. Setertaus i 1933 var Gustava Storstadmo (f. 1881), og gjeter var Severin Bjørstad (f. 1917). Petter Varslot (f. 1922) hjalp til med gjetingen de første par ukene, men drog så hjem. Krøttera var nesten umulige å ha med å gjøre det året. Det hadde ikke vært setret på vollen på tre år, og på mellomtiden hadde krøttera vært spredt rundt på forskjellige voller. Av den grunn ville de ikke gå sammen, og hadde lett for å spre seg og gå i forskjellige retninger. Men Severin var en flink fjellgjeter med pågangslyst og kondisjon, så han greide jobben bra.
I 1934 var også Severin Bjørstad gjeter. Han var gjeter for Ragnhild Snekkermo f. Ottermo (f. 1890) det året. På høstparten, da alle de andre var dratt ned til bygda, overtok Maria Green f. Varslot (f. 1896) jobben som taus, og fortsatte med geitene ennå et par uker. Også Lasse Green (f. 1890) og barna deres var med på vollen og hjalp til. I perioden 1935 37 fortsatte Lasse og Maria Green og barna deres å arbeide på Voldavollen. Olaf Nonset (f. 1918) var gjeter for dem i 1935, men ellers gjette de selv. Etter 1937 ble melka levert på meieriet. Da var det mye mer lettvindt og mer lønnsomt å ha krøttera hjemme på gården, og seterdriften ble derfor nedlagt.
I hele perioden fra 1916 til 1937 var det Olaf Varslot som hadde ansvaret for setringa på Voldavollen. Men da seterdrifta ble gjennopptatt i 1941 gav han fra seg hele ansvaret. Setringa ble gjennopptatt for at folk skulle få beholde noe av maten hjemme, for tyskerne tok mesteparten av det som ble produsert. Det ble vanskeligere for tyskerne å holde regnskap med produksjonsnivået når melka ikke ble levert på meieriet, men ble foredlet på setervoll. Fra 1941 til 1944 hadde Lasse og Maria Green, og barna deres Harald, Nella og Oddbjørg hele ansvaret alene. Asbjørn Leirset (f. 1931) hjalp Harald (f. 1930) med gjetingen i 1943-44.
I 1945 overtok igjen Olaf Varslot hovedansvaret for setringa på Voldavollen. Reidun (f. Røsten) og Johannes H. Nessemo var der dette året. Johannes (f. 1915) var gjeter, og Reidun (f. 1916) setertaus. Dagrun Holmsberg f. Kulsli (f. 1927) hjalp også til. Dette året var det 18 melkekyr og 29 melkegeiter på vollen. Det var veldig varmt og mye åte i fjellet i 1945. Når kyrne kom inn om kvelden var det ofte helt svart av klegg rundt dem. Da var de glade over å få komme inn. Inne i fjøset trivdes ikke åtet, så det forsvant med en gang kyrne var inne i fjøset.
En dag kalvet en av kyrne til Olaf Varslot inne på Voldavollen. Kua skulle egentlig ikke kalve før til høsten, men kalven kom tidligere enn beregnet. Kalven ble sluppet sammen med geitene, og ble værende på vollen. Johannes gikk så ned til bygda for å underrette Olaf om dette. Olaf sa at de bare måtte la kalven få melk. Han skulle selv komme innover og slakte kalven snart. Men Olaf kom ikke så snart. Og da han endelig kom, begynte han å snakke med Ella om hun ville kjøpe av ham kalven. Hun var liten, og var selvfølgelig glad i kalven. Men hun hadde ingen penger å kjøpe den for, sa hun. De fortsatte å diskutere, og ble enige om at hun skulle få låne penger av ham til å kjøpe kalven. Og til slutt fikk hun den mørkerøde kukalven av ham. Den ble hetende Fjellmøy. Det siste året det ble setret på Voldavollen var i 1946. Etter det ble det definitivt slutt. Egentlig skulle Johannes og Reidun arbeide på vollen også dette året, men på grunn av komplikasjoner med deres datter Karens øye, måtte de dra hjem etter ei uke. Etter det overtok Krestine Kulsli f. Elnes (f. 1887) og Dagrun Holmsberg jobben som tauser. De hadde Magne Sellæg (f. 1930) til å gjete for seg.
For det andre måtte det skaffes taus og gjeter for sommeren. Ofte ble potensielle tauser og gjetere spurt direkte, men det hendte også at de kom selv og spurte om å få arbeide på vollen om sommeren. For det tredje skulle det mat til på setera. Maten var det gjerne Ragnhild som stelte i stand.
Hvert år før flyttinga kom en blikkenslager Gjeite fra Verdalsøra for å selge utstyr som kjeler, siler, bøtter og andre ting som var nødvendig å ha. Det var skikkelige varer. Det han hadde å by på var litt dyrt, men var jevnt over solide saker. Han hadde fast losji og lager i Volden, og dro rundt på gårdene med en handvogn.
Selve flyttinga begynte alltid første halvdel av juni, tidlig en mandag morgen. Krøttera som skulle være med på flyttinga ble da drevet langs veien oppover dalen. Utstyret ellers ble kjørt med hest og vogn. Da det var dyr fra flere gårder som skulle være på vollen om sommeren, ble krøtter og drivere fra disse gårdene med etter hvert som de ble passert på vei oppover. Det kunne være vanskelig nok å holde hele bølingen borte fra åkrene langs veien. Men folk var vant med den slags, og møtte gjerne opp langs veien.
Når de nådde Åkran ble utstyret lastet opp på hestene som kløv. Det ble bestandig brukt to kløvhester for å få med alt innover. Seletøy og vogner ble satt igjen på Åkran. Seletøyet ble lagt opp på hellen der når folket dro til fjells, og når de kom tilbake ble kløvutstyret båret opp og selene hentet. Utstyret hadde liksom en fast plass der. Petter forteller at han aldri hørte noen klage på dette, men mener utstyret helt sikkert var i veien for dem. På hellen i Åkran ble det også skiftet klær. Man hadde noenlunde klær når man gikk i bygda, men skiftet til dårligere klær når man la til innover i fjellet.
Turen innover var hard for krøttera. Mange melket derfor mindre den første tida etter at de kom på vollen. Etter en stund tok de seg opp igjen og melket like mye som før.
Verdalsbruket møtte opp den dagen følget kom innover, for å blinke trær til ved, stolper og eventuelt til andre reparasjoner på husene. Det var ulovlig, i følge skjøtet, å ta ublinkede trær, og den regelen holdt de seg vanligvis etter.
Det var med vedhuggere fra alle gårdene som hadde krøtter på vollen. Mye sommerved gikk med til seterarbeidet, så hele den første uken var vedhuggerne i arbeid. Alfred Varslot forteller at da det gamle seterhuset var i bruk, ble veden lagt ute i to dunger rundt to store grantrær som stod omtrent der huset står nå. Da det nåværende huset ble bygd ble det også bygget et tak som en slags fortsettelse på huset, der veden ble lagt under. Dette var mye bedre, for nå slapp veden å bli så våt i regnvær.
Å melke kyr var tyngre arbeid, så en liten gjeter kunne ha problemer med det. Men hvis gjeteren var sterk nok hjalp han til med melkingen av kyrne også. En gjeter som var flink til å melke, kunne avlaste tausa for mye arbeid. Etter melkinga ble kyr og geiter sluppet ut. Gjeting av kyrne ble praktisert forskjellig. Alfred forteller at han og Sverre ikke fulgte kyrne hele dagen. kyrne ble bare sluppet ut om morgenen. Så gikk gjeterne opp på berget ovenfor vollen og lyttet etter bjellene, og hørte hvilken vei de tok. Deretter gikk de tilbake til vollen for å hjelpe til med de daglige gjøremålene. Andre gjetere, blant annet Severin Bjørstad, var med kyrne et stykke på vei innover for å se hvor de tok veien. Med få unntak ble kyrne drevet innover i den hensikt å unngå kontakt med kyrne på Tinnsvollen.
Geitene var veldig greie å ha med å gjøre i fjellet. De ble aldri gjett. De ble sluppet ut av fjøset om morgenen, og så dro de av gårde alene. Det hendte geitene kom på vollen både en og to ganger for dagen. De hadde spesielle runder de tok i løpet av dagen, og de kom bestandig tilbake om kvelden for å melkes. Når de kom tilbake til vollen, fikk de salt. Det fikk også kyrne. Det fantes ikke saltstein da, men vanlig strøsalt gjorde like bra nytte. Det ble ikke utlagt bare for at de skulle være lettere å få hjem, i varmen trengte krøttera også mer salt.
Når krøttera var ute av fjøset, var det gjeterens jobb å fli fjøset. Å dra separatoren var også gjeterens jobb. Da gjalt det å dra jevnt slik at fløten ble skilt skikkelig fra melka. Melka fra hver eier ble separert hver for seg, og hver eier hadde en egen kopp for å ha fløten i. Når denne var full ble det kjernet smør som eieren fikk.
Olaf Varslot brukte som regel å veie melka fra hver ku en gang i uka, slik at hver eier skulle få den rette mengden med ost. Helt nøyaktig ble ikke dette, etter som kua kunne melke litt ujevnt. Reidun Nessemo veide opp melka hver dag, og skrev opp mengden for hver ku. På denne måten ble osten nøyaktig fordelt.
Etter separeringa skulle melka varmes opp til en viss temperatur før kjeslaupen ble tilsatt, og ostestoffet begynte å skille seg fra mysen.
Under ysteprosessen ble det også laget dravle og kjesmus. Dette var god og næringsrik setermat, hevder Reidun Nessemo. Etter at man hadde "sprengt" melka (tilsatt kjeslaupen) tok man opp litt av det som senere skulle bli hvitost, og formet det til en slags klubb. Denne ble spist, og kalt kjesmus. Etter at man hadde tatt hvitosten fra mysen og slått i litt melk, lot man det stå og koke en stund. Etterhvert fløt dravlen opp. Da var det bare å ta den opp med skje. Den ble servert med fløte på, og var svært populær hos folk som kom til fjells.
Mysen ble kokt inn i kobberkjeler på ovnene inne i seterhuset. Alle de tre ovnene var som regel i bruk. Kobberkjelene var store, bortimot 80 liter hver. Og store måtte de være, for det gikk med 30-40 liter myse for å lage en brunost.
Når mysen hadde kokt tilstrekkelig lenge, skulle gjeteren røre i "møssmøret" til det var kaldt, ellers krystalliserte melkesukkeret seg, og brunosten ble grynete. Hvit og brunost ble laget i former for å få fasong på dem. Formene for hvitost kunne ha forskjellig fasong. Ostemassen ble lagt ned i forma med en klut rundt. Dermed kunne hvitosten lett hvelves ut av forma. Det var viktig å kna ut all mysen. ellers ble osten lite holdbar. Formene for brunost var firkantede, og for å plukke fra hverandre for å få ut osten. Her ble det aldri brukt klut rundt.
Grunnen til at det ble holdt geiter var for å få bedre ost. Ost av bare kumelk ble ikke særlig god, fordi kumelka ble separert. Da var det bare skummetmelk å yste av. Geitmelka ble ikke separert. Den ble blandet sammen med kumelka som den var. Hvis man blandet endel geitmelk oppi, fikk man det man kalte blandingsost. Den var ganske bra både på smak og kvalitet. Men det ble også laget ekte geitost, både brun og hvit. Den ble god. Fra Volden ble osten levert til en forretning Eldstad på Verdalsøra.
Etterpå skulle alt vaskes opp, så det var nok å gjøre i løpet av dagen. Om kvelden ble kyrne og gjeitene tatt inn og melket. Denne melka ble separert samme kveld, men ysting og kjesing fikk vente til dagen etter.
Hverken Petter Volden eller Olaf Varslot skal noen gang ha slått noe annet enn selve setervollen, men den var inngjerdet for å unngå beiting, og ble slått hvert år.
Dagen før heimreisa gikk som regel med til å pakke sammen det som skulle være med tilbake til bygda. Mye av utstyret ble likevel satt igjen. Kobberkjeler og lignende ble ikke igjensatt. Det var for verdifullt til det. I løpet av vinteren kunne det hende det ble gjort innbrudd i seterhuset. En annen ting som hørte siste seterdagen til, var å kjøre ut gjødsel fra gjødselkjelleren. Til dette arbeidet ble det brukt tredragstøtting. Det var en lett støtting av tre med tonormeier. Tonor ble brukt for å gjøre meiene mer slitesterke for kjøring på bar bakke. Gjødsla ble spredt utover på setervollen.
Hjemreisen ble bestandig lagt til en fredag. Tidlig om morgenen dro man av gårde. Det gikk bedre å få krøttera hjem, enn å få dem til setra. De hadde gått mye i løpet av sommeren, og hadde derfor god kondisjon. Større problemer fikk man når man kom ned i bygda, og skulle holde krøttera på veien og unna kornet og kornstaurene. Mer enn en gang sprang ei ku ut i en treskeferdig åker, eller grov hornene inn i en kornstaur for så å hive kornbandene til værs. Men som regel gikk det bra.
Nå har Voldavollen ligget død og forlatt for ordinær seterdrift i 45 år. Men så store svingninger som det er fra århundre til århundre, kan det godt tenkes at den en gang i fremtiden igjen vil komme i bruk.